Midt i ingenting – men midt i mellom alt

Det trengs ingen henvisning, venteliste eller diagnose for å komme hit. Døren i Storgata 105 er åpen for alle pårørende.

Inne sitter noen og strikker. Kanskje noen tar en kopp kaffe i sofaen. Kanskje noen snakker lavt med en likeperson om ting de aldri har sagt høyt før. Pårørendehuset i Moelv er ikke et behandlingssted, det er noe annet. Noe det ikke fantes et ord for før, fordi det ikke fantes et sted som dette.

«Her kan man smile og le»

Toril Sætra er prosjektleder for Pårørendehuset. Med støtte fra Stiftelsen Dam har flere bruker- og pårørendeorganisasjoner siden 2024 bygget opp et hus som styres av og for pårørende.

– Her kan man være hele seg, man kan smile og le uten at noen ser rart på deg og tror at det som er vanskelig er over, sier Sætra.

Det er en setning som sier mye om hva som mangler andre steder. For mange pårørende er hverdagen preget av å tilpasse seg systemet, av å forklare seg, dokumentere behov og vente på hjelp som kanskje aldri kommer. Her gjelder andre regler.

– Pårørende som får hjelp i helsevesenet opplever nok en start og slutt på pårørendestatusen. Hos oss kan du være pårørende også når du har det bra, sier Sætra.

Ni år

Det er hvor lenge det i gjennomsnitt tar før en pårørende selv definerer seg som pårørende, ifølge Pårørendealliansen. Ni år med bekymringer, søvnløse netter og en følelse av å stå alene, uten å sette ord på hva man egentlig bærer på.

4 av 10 pårørende er pårørende til to eller flere personer. 44 prosent bor sammen med den de er pårørende til. Særlig innenfor rus, psykisk helse og ADHD er mørketallene store. Skam og stigma holder folk borte fra hjelp, fra hverandre og fra seg selv.

– Svært få har lovpålagt krav på tjenester. Likevel kan belastningene føre til ensomhet, utenforskap og fravær i arbeidslivet. Pårørendehuset vil ikke erstatte helsevesenet, vi er et supplement og kan nå folk lenge før helsevesenet gjør det, sier Sætra.

En buffer mot systemet

Mange pårørende møter helsevesenet med blandede erfaringer. Noen opplever å bli møtt med forståelse. Andre føler seg oversett eller mistrodd. Tilliten kan ta lang tid å bygge opp igjen. Pårørendehuset har blitt et sted der den kan begynne å vokse.

– Vi fungerer som en buffer. Et lavterskelsted som både avlaster kommunale tjenester og gjenoppretter tillit hos dem som har mistet den til systemet, sier Sætra.

Pårørende tar ofte kontakt digitalt først, og huset prioriterer rask svartid. En rask tilbakemelding kan være det som gjør at noen faktisk tør å ta steget og komme innom.

Strikk med mening – og åpen dør

Tilbudene er enkle og menneskelige: mandager er det selvhjelpsgruppe på tvers av pårørendeerfaringer, med moralsk taushetsplikt og det huset selv kaller «en absolutt raushetsplikt». Tirsdager og torsdager er det drop-in for en kopp kaffe, en samtale, eller bare en pårørendepust i sofaen.

Og så er det strikkelaget. De samles rundt pinne og heklenål, lager ting med hendene og snakker om det vanskelige. Produktene selges i lokale butikker i Moelv, og alle inntektene går tilbake til huset.

Det er pårørende som hjelper pårørende, hele veien.