Utøya ti år etter – vekst og traumer

Gjennom nesten ti år har forsker Kristin Alve Glad fulgt overlevende og pårørende etter terrorangrepet på Utøya. I sin doktoravhandling ved Psykologisk institutt undersøkte hun posttraumatiske reaksjoner og endringer blant de som overlevde terrorangrepet, samt hvor sentralt angrepet hadde blitt for deres identitet og livshistorie.

– Jeg fant at nesten alle som overlevde terrorangrepet på Utøya rapporterte noe positiv personlig endring i tiden etter, spesielt økt personlig styrke og at de satte mer pris på livet. Dette er i tråd med tidligere funn, og tyder på at mange mennesker opplever positive personlige endringer etter å ha vært utsatt for svært vanskelige livshendelser. Det er viktig å understreke at rapporteringer av vekst ikke betyr at det å oppleve noe vondt er positivt i seg selv – det er en potensiell bieffekt av å håndtere et traume, sier hun.

Mange opplever positive endringer

I løpet av de siste 30 årene har man lært mye om hvordan det å oppleve en potensielt traumatiserende hendelse kan påvirke oss mennesker.

Selv om det først og fremst har blitt fokusert på belastende posttraumatiske reaksjoner, som posttraumatisk stresslidelse, skam, skyld, sorg, angst og depresjon, har en god del forskning også vist at mange mennesker som har opplevd noe svært dramatisk rapporterer positive posttraumatiske endringer.

På fagspråket blir denne type endringer kalt «posttraumatisk vekst». Posttraumatisk vekst deles gjerne i tre ulike typer: Et nytt syn på livet, personlig vekst og relasjonell vekst.

Mange av dem som overlevde terroren på Utøya rapporterte at de opplevde at angrepet ble en sentral del av deres identitet og livshistorie. Ifølge Glad kan dette skyldes blant annet angrepets brutalitet og de negative konsekvensene hendelsen fikk for mange av dem. Det at angrepet var en nasjonal tragedie, som har blitt en del av Norges historie, den voldsomme medieoppmerksomheten de berørte fikk, og deres unge alder.

– Jeg fant at de som opplevde at terrorangrepet var sentralt for deres identitet og livshistorie rapporterte høyere nivå av posttraumatiske stress-symptomer. Da vi utforsket sammenhengen mellom disse fenomenene over tid, fant vi at deltakernes symptomnivå predikerte senere sentralitet, men ikke motsatt. Dette er viktig, fordi det antyder at selv om det er en sterk og positiv sammenheng mellom sentralitet og symptomer, er det ikke nødvendigvis slik at det å redusere traumeutsattes opplevde sentralitet vil føre til symptomlette, sier hun.

Behov for hjelp og støtte over tid

Siden angrepet har Glad og hennes medforskere snakket med cirka 80 prosent av dem som var på Utøya, og også mange av foreldrene deres, gjennom fire intervjurunder. Nivået av helseplager har ved alle intervjutidspunkt ligget langt over det vi skulle forventet om de ikke hadde vært eller hatt barna sine på Utøya den dagen.

I den tidlige fasen trengte over to tredjedeler hjelp fra spesialisthelsetjenesten, og mange har trengt hjelp og støtte over tid. De vanligste plagene som er beskrevet er posttraumatiske stressreaksjoner, angst og depresjon, hodepine, smerter, søvnvansker og utmattelse.

– Kort oppsummert fant vi ved fjerde intervjurunde, cirka 8,5 år etter terroren på Utøya, at over halvparten av deltakerne hadde relativt få psykiske og fysiske helseplager nå, og at de aller fleste opplevde å få god støtte fra sine nærmeste. Samtidig hadde mange fortsatt betydelige helseplager. Blant de som var på Utøya under terroren hadde en av tre fortsatt store vansker og manglende tilgang til nødvendig hjelp, forteller Glad.

Individuelle behov

Glad mener samfunnet i stor grad har bidratt til å ivareta de overlevende etter terrorangrepet men mener en viktig lærdom å ta med seg er å også involvere pårørende. Samtidig mener hun det er viktig å ivareta individuelle behov over tid.

– Deltagerne i Utøya-studien har rapportert om omfattende plager og langvarige hjelpebehov. Hjelpetilbudet til mennesker som har blitt direkte rammet av et terrorangrep bør være proaktivt, langvarig og ta hensyn til de ulike behovene og egenskapene til den enkelte. Hjelpetilbudet bør ikke bare rettes mot de direkte berørte, men også deres nærmeste, sier hun.

Sterke inntrykk

Glad forteller at studien har vært givende og lærerik, med mange sterke inntrykk.

– Det har vært givende og lærerikt å jobbe med dette prosjektet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å komme hjem til de som overlevde angrepet og deres foreldre og høre historiene om hva de opplevde både den dagen og i tiden etter. Det var vondt å se sorgen og høre om de posttraumatiske reaksjonene de fortsatt bærer med seg. Samtidig ble jeg så imponert over å se at så mange ønsket å delta i studien vår i håp om at det kunne fremme kunnskap som kan hjelpe andre traumeutsatte i fremtiden, og å høre refleksjonene de hadde gjort seg rundt egne reaksjoner, sier hun.